Når ikke alt går på skinner, er det lov å drømme pudderrosa drømmer!

Jeg har vært skikkelig dårlig blogger de siste månedene. Greia er liksom at jeg, i motsetning til interiørbloggerinner generelt, har en fulltidsjobb. Fulltidsjobber kan av og til være minst like altoppslukende som å bake cupcakes og skrape maling av hvite kommoder – så det så!

En ganske hektisk periode på jobb har fått meg til å tenke relativt skumle tanker: Hva om interiørbloggerne har valgt rett? Kanskje er de mye lykkeligere og selvrealiserte enn meg der de skraper maling og skriver franske gloser på de beige veggene sine? Ligger de våkne og bekymrer seg om natten og krasjer utslitt på sofaen hver ettermiddag? Nei de gjør ikke det. De sover sin pudderrosa prinsessesøvn på eggeskallfarget sengetøy med franske adresser på og nattpotte under sengen.

Når mannens vekkerklokke ringer urimelig tidlig på morgenen, snur de seg bare over på siden og drømmer videre mens englevingene over sengen kiler dem forsiktig i hodet. Kanskje irriterer de seg litt over at mannen sliter med å finne ut av den antikke vekkerklokken de kjøpte på «Gørilds lykke», «Marias hjørne», «Fine ting», «Hjerterom» eller hva nå den shabby-chic-bula de presterte å ramle inn på heter. Men sove gjør de. I hvert fall et par timer til, helt til de må stå opp og kle englebarna i stripete klær og servere dem nybakte speltrundstykker og hjemmelaget stikkelsbærsyltetøy til frokost.

Herregud! Jeg lager ikke granolaen min selv engang! Jeg KJØPER den på Rema 1000!!!

Samme med blåbærene. Jeg har ingen små prinser eller prinsesser som jeg kan kle opp i fargerike gummistøvler og dra med meg på bærtur i skogen. Jeg kjøper store rare blåbær som er hvite inni til 19,90,- på Rema 1000.

Kanskje jeg burde bli hemmafru jeg også? Elte deig og lage «pyntebøker» dagen lang, mens Bjørn Eidsvåg synger om duvende kvinnebryster i bakgrunnen. Får ikke gjort noe fornuftig i hus og heim når jeg skal reke meg til og fra jobb hver bidige dag. Kanskje hadde jeg blitt lykkeligere da? Hvis jeg hadde begynt å kjede meg kunne jeg jo bare tatt et kurs i fransk over nettet. Så ble det lettere å skjønne hva som stod skrevet på alle de avskrapede møblene jeg drasset inn i huset også.

Men nå er det heldigvis ferie. Det innebærer at nattesøvnen har tatt seg opp – godt hjulpet av utbedringsarbeidet på Oslo S. Vi bor nemlig sånn at soveromsvinduet er vendt rett ut mot toglinjen. Sånn bodde vi forsåvidt i den gamle leiligheten også og sånn vil vi alltid bo, siden begge har valgt å studere «myke fag» - noe som gir gøyalle jobber og helt ordinære bankkontoer. Må si jeg savner togskramlingen litt. Nå som den er borte oppdager jeg alle de andre lydene i og utenfor blokken vår. Folk har seg, krangler, ler, gråter og går på fylla til alle døgnets tider. Og det er ikke akkurat mindre av denslags om sommeren, skal jeg si deg! Her en natt lå jeg lenge og prøvde å analysere hvilken av de overnevnte lyder det var jeg hørte. Lavmelt hulking? («Stakkars damen som har det så leit!» tenkte jeg.) Eller er det latterhikst? Det viste seg etterhvert at begge disse alternativene var feil...

Bortsett fra å høre på at naboene har seg, har vi faktisk fått feriert en del også. Første ferieuken ble tilbragt i Skagen og der skal jeg LOVE dere at det er tett mellom interiørentusiastene! Vi fant også vårt eget ferieparadis og drømmer nå om å kjøpe sommerhus på denne adressen:

Dessverre er Rævehulevej, forståelig nok, en relativt eksklusiv adresse i Gamle Skagen. Mine ville fantasier om pudderrosa prinsessetilværelse legges derfor på is.

Skremmende utvikling på hjemmefronten

Jeg har ikke blogget på en stund nå, men det betyr ikke at jeg ikke har brukt ukene på matnyttige aktiviteter. Beviset følger under.

Greia er at jeg har blitt et skikkelig husmoremne etter at vi fikk oss fast bopel. Husmoremne ut i fra min standard vel og merke... Vi har hatt gjester opp til flere ganger og det har til og med blitt servert ting som kan ligne på mat!!! Her en kveld sjokkerte jeg husbond optimalt. Han kom hjem fra jobb og møtte duften av ferskt bakverk. Jeg hadde rett og slett smelt i gang kjøkkensleiva og mekket müsliboller! Mine driftige kjøkkenutfoldelser sjokkerte oss begge. Et ytterligere sjokk var at müslibollene faktisk smakte fortreffelig. Dessverre var vi begge litt for rystet av hendelsen til å tenke på å dokumentere det hele. Vi spiste i tauset mens vi skulte skremt på hverandre...

For at de to personene som leser denne bloggen ikke skal føle seg utenfor - og bli litt sjokkerte de også - legger jeg ut dette bildet:

Det stemmer - cupcakes gjør herved sin debut på denne bloggen! Denne godsaken fikk vi servert på morgenmøtet på jobb. Siden jeg ikke er så glad i kaker (og i hvertfall ikke klokken ni om morgenen) tok jeg med meg kunstverket hjem til husbond, som vet å sette pris på slikt.

Så kom helgen, og jammen var jeg ikke i sving på kjøkkenet igjen!?! Denne gangen hadde vi omløp nok i hodet til å dokumentere det hele.

Jeg svingte sleiva for andre gang på en uke og mekket den ene middagsretten jeg tør å servere de gjestene som måtte våge seg innenfor døren vår; pizza. På tidligere nevnte raid til Plantasjen rakk jeg å raske med meg et par urter. Mer skal det ikke til før denne fruen føler seg som Eyvind Hellstrøm...

Av en eller annen grunn har jeg fått med meg at det er lurt å ha en liten dæsj med noe søtt i tomatsausen, sånn at du får den uforglemmelige runde smaken. Jeg hadde litt akasiehonning stående etter et tidligere gjestebud (Jeg vet - dette tar helt av!) og krøstet derfor litt av den ned i resten av smørja. Se så delikat!

"Hvorfor i all verden har hun akasiehonning i husholdningen sin?" spør kanskje dere to som leser denne bloggen? Jo det skal jeg si dere! Jeg hadde nemlig vært skikkelig cupcakegirl og invitert til "jentekveld" (pjuuuuuk...) for å bivåne det kongelige bryllupet i Storbritannia. Akasiehonningen ble kjøpt inn i den anledning. Jeg disket også opp med noen enkle forfriskninger da gjestene ankom:

Riktig så småpent, om jeg så må si det selv... Også drakk vi rosa musserende fra glass designet av Ari Behn. True story!

Etter dette trengte jeg en pause fra meg selv. Nå er jeg trygt tilbake til mitt gamle jeg, med poløl og tunfisk på boks. De skal ikke få ta meg - de har tatt så alt for mange!

In sickness and in health...

Forrige søndag pimpet jeg balkongen etter et gigantisk shoppingraid på Plantasjen. Jeg stod barbent i frossen plantejord og fylte blomsterkassen og en sånn svær urnedings forrige greier ikke klarte å få med seg. Dessverre straffet innsatsen seg med en saftig forkjølelse, noe som resulterte i at jeg lå rett ut i senga og klaget min nød i flere dager etterpå. Men fint ble det! Selv om jeg takler sykdom som mannfolk flest, prøvde jeg å leke martyr på onsdag og ta en tur til IKEA. (Vi begynner nemlig å bli litt lei av å sitte på gjestemadrassen og se på tv...) Jeg holdt ut i tre timer, men da husbond entusiastisk begynte å komponere hylleløsninger til stua, brast jeg i gråt og så var moroa over. Vi fikk i det minste avklart hva vi skal ha, og drar tilbake i morgen for å kjøpe det.

I går mekket vi fancy middag på impuls! Vi spiser middag sammen et par ganger i året og hver gang det skjer er det så stor stas at vi må åpne en flaske vin. Med unntak av mine sagnomsuste vegetarpizzaer kan jeg ikke lage middag. Til gjengjeld er jeg en jækel på dessert:

Ellers har vi nytt balkonglivet til det fulle!

 

Den foreløpige mangelen på utemøbler byr på kreative løsninger, men jeg syns egentlig det har blitt riktig så koselig med Fretex-lenestol og sitteunderlag. Da snøen smeltet oppdaget jeg til min gru at vi har en skikkelig shabby-chic balkong, med AVSKRAPET MALING på gulvet:

 

Angst! Jammen bra storebror ser oss og informerte Manglerud senter om at vi har flyttet sånn at de sendte rabattkuponger på Jernia til oss i posten. Ja til Datalagringsdirektivet! Les bloggen min – send flere rabattkuponger!

Interiørblogging

Lørdagslunsj i heimen! Vi har lagt oss på en passe shabby "nyinnflyttetstil" og dekorert veggen med sammenbrettbare pappesker fra IKEA (forøvrig en sterk konkurrent til de tidligere omtalte banankassene...)

Opphavet var innom en tur og hadde med seg disse gilde dessertskålene - komplett med dessert oppi - og ikke minst...

MØBLER!!!! Plutselig har vi fått et veldig turkist soverom. Jeg har et klart bilde av det endelige resultatet i hodet, men kjenner jeg meg selv rett vil det aldri bli sånn som jeg ser det for meg...

Ungpikedrømmen er endelig en realitet! Jeg er den stolte eier av et SMINKEBORD!!! Kjøpte dette for en billig penge på Sinsen brukt & antikk. Da var det hvitmalt og jeg vurderte selvfølgelig å skru på P4 og sette i gang med å skrape maling. Landet likevel på turkis tilslutt. Jeg kan ikke la dem ta meg - de har tatt så mange... 

Foreløpig har jeg ikke hatt særlig glede av verandaen. Solen har av en eller annen tåpelig grunn bestemt seg for å kun skinne når jeg er på jobb. Husbond har vært noe heldigere...

Onde tunger vil ha det til at soverommet vårt "oser dødsbo lang vei", og det kan jeg ikke annet enn å gi dem rett i. Som den dyriske interiørentusiasten jeg er har jeg ingen problemer med å gå over lik for å få det som jeg vil!

Her har jeg et aldri så lite dilemma... Jeg er veldig glad i Sutcliffebildene jeg kjøpte i York da jeg var 14 år. Det var en stor investering den gang og jeg rammet dem inn selv, ettersom jeg jobbet for en fotograf det året. Men ærlig talt... SE på dem da!!! Det er jo liten tvil om at tobarnsmødre med Ilse Jackobsen gummistøvler og cardigansett i duse pasteller ville blitt våte i blikket om de hadde sett disse. De hadde jo passet perfekt i shabby selskap over en hvit kommode med avskallet maling og fransk tekst. Jeg får vri hodet for å finne en løsning... 

Stuebelysning. Denne lampen fulgte med på kjøpet da vi fikk leiligheten. Det samme gjorde også (trommevirvel)....

 TA-DAH!!! En grønn peis med dette flotte motivet på døren! Jeg har ikke blitt helt venner med den enda...

Ingen bilder av cupcakes, dessverre... Vi er nok ikke helt på nett med shabby-chic-damene når det gjelder fredagskos...

Hjem kjære hjem

Da var den fryktede flyttehelgen over. Vi befinner oss fremdeles i banankasselimbo og har litt av en jobb å gjøre fremover. Men vi er i hvert fall i hus! Kombinasjonen støvallergi og flytting er ikke god. Det hjalp heller ikke på allergien at jeg tok på meg jobben med å vaske ut av den gamle leiligheten, mens husbond og et par kompiser ble «satt til» å bære banankasser.

Min kjære søster, som går under kallenavnet «Gomma», var så grei at hun tilbød seg å gi meg en hjelpende hånd med vaskingen. Siden flyttebilen var halvannen time forsinket lå det fremdeles litt rafs igjen i stuen da hun kom. Leave it to Gomma å finne den ene muligheten til lattis og fjas! Jeg stod på kjøkkenet og pusset vinduer da hun ropte på meg: «Marie? Skal dette kastes? Eh... Hva er det egentlig?» Hun stod midt på stuegulvet med en Rimipose full av partyhatter, serpentiner, vuvuzelaer og hva nå alle sånne partyeffekter heter. Jeg stirret forundret ned i posen. «Aner ikke. Det der må være husbond sitt. Shit! Kanskje han har et hemmelig liv jeg ikke vet om?!?» Plutselig så vi for oss husbond som masjerte rundt i stuen med serpentiner og partyhatt og spilte på vuvuzelaer, og da knakk vi totalt sammen i latterkrampe. Er det slikt noe han holder på med når jeg er bortreist? Vi spilte på vuvuzelaene og lo så høyt at husbond og kompisene kom inn for å se hva som foregikk. Husbond prøvde selvfølgelig å bortforklare det hele, men jeg tror ikke et øyeblikk på de dårlige unnskydningene hans.

Etter å ha vasket ned den gamle leiligheten kjørte vi til Kampen, hvor det vanket øl på verandaen som belønning for strevet. Deretter dro vi på Smia og spiste middag. Jeg sovnet utslitt og fornøyd på madrassen foran tv. (Vi har ikke fått kjøpt oss sofa enda). I dag våknet jeg opp med tidenes høysnue! Jeg nyser, hoster og er storforbruker av kleenex. Likevel klarte jeg å komme ganske langt i å organisere det store klesskapet på soverommet. Husbond hadde vært en tur nede i kjellerboden og fortalte at han hørte nysingen min helt dit. (Vi snakker seks etasjer – når jeg nyser så mener jeg det!) Nå har jeg satt pizzadeig og skal snart teste ut den fancy stekeovnen vår. Vi har fått et sånt kjøkken som er skikkelig koselig å henge på. Tidligere i dag pakket husbond opp en kakeform fra en av banankassene og plutselig tok jeg meg selv i å si at jeg hadde lyst til å bake litt snart! Seriøst? Jeg liker ikke kaker en gang, men kjøkkenet vårt er så koselig at jeg får lyst til å ikle meg et rutete forkle og kna bolledeig til den store gullmedalje. Det går nok over, men skremmende var det...

Bytteparty!

Fem dager igjen til vi blir huseiere! I går benyttet jeg anledningen til å kvitte meg med halve garderoben min og inviterte til bytteparty i banankasselimbo. Med en fortid i klesbransjen hadde jeg litt å by på...

Veldig mye fint fikk nye eiere i løpet av kvelden. Resten havnet i UFF-konteineren på hjørnet. Dessverre havnet også en av gjestenes sokker samme sted, grunnet en litt for ivrig vertinne med rødvin innabords. Jeg fikk gjenoppfrisket mine gamle kunster fra tiden som butikksjef og drev aktivt "mersalg" med vekslende hell. Når det gjelder byttepartyer anbefaler jeg at man kjører minst to "runder" i løpet av kvelden. Sørg for at deltakerne får vurderingsevnene sine grundig svekket med alkohol mellom runde 1 og 2... Det er også obligatorisk at man, når byttingen er vel overstått, viser de andre hva man har fått med seg. Hvis det hører en morsom historie til et av plaggene er tidligere eier forpliktet til  fortelle denne. Jeg opplever tydeligvis mye gøy med klær på kroppen siden jeg gang på gang utbrøt "Åh, den der har jeg hatt mye moro i!"

Byttepartyer anbefales! Ikke bare letter det på miljø- og forbrukersamvittigheten, men det er i tillegg skikkelig stas å se fine folk glede seg over det du ikke lenger har bruk for. Samtidig er det litt trist i de tilfellene hvor ingen er interessert i ting som en gang betydde veldig mye for deg...

Tilgi meg, for jeg har syndet...

Dagene tikker seg ubarmhjertig ned mot overtakelsesdato, parallelt med at stresshormonene øker. I dag tok jeg meg selv i å kverulere rundt en kontorstols fremtidige eksistens. Ærlig talt! En kontorstol?!? Greia er liksom at jeg har fått det for meg at gjesterommet / kontoret (Uttales «kontoret» av opptil flere i bekjentskapskretsen vår – aner ikke hva de mener med det...?) skal innredes med teakmøbler, i litt sånn 60-talls stil. Har grafset til meg både skrivebord, lampe og diverse stæsj fra grandonkels småbruk og ser levende for meg hvor gjennomført lekkert det skal bli. Den svarte kontorstolen vi har nå passer naturlig nok ikke inn i bildet. Nå viser det seg at husbond er relativt uenig i den vurderingen, og det utviklet seg til en konstruktiv diskusjon (vi krangler ikke – for all del!) om hvorvidt kontorstolen skulle følge med på flyttelasset eller ikke.

Husbond lurte på hvilket alternativ jeg hadde sett for meg og jeg sa at jeg ikke hadde sjekket ut hva som fantes, men at jeg så for meg en kontorstol i retrostil. «Hva mener du med retrostil da?» spurte han engstelig, og jeg sverger på at jeg hørte korsryggen hans vri seg i angst. Jeg la entusiastisk ut om hva jeg så for meg og prøvde å berolige han med at det ikke ville bli «sånn 50-talls retro med hard trerygg, men mer sånn 70-talls retro. Og på den tiden hadde de begynt å lage bekvemme stoler. Tror jeg...»

Selv ikke med disse lovnadene kom husbond på glid, så jeg forsøkte meg med å si at det ikke hastet og at vi kunne vente med stolkjøpet til senere. Det viktigste var at vi ikke drasset med oss den gamle kontorstolen. Merkelig nok ble han ikke mer beroliget av dette. Istedenfor begynte han å argumentere for nødvendigheten av en kontorplass som kunne brukes. Det hadde naturlig nok ikke jeg brydd meg med å tenke på. «Jeg skriver masteroppgave!» sa han, med desperasjon i stemmen. Det var da jeg kjente den: Motstanden inni meg. Vi skal ikke ha noe hjem som kan brukes ! Brukervennlige hjem innebærer jo dingser som er stilmessig feil!

Og så ble jeg skikkelig kvalm av meg selv. Ordentlig skamfull og lei. Umerkelig hadde jeg blitt det jeg disser: En sånn dyrisk interiørentusiast som stapper mannen ned i hvite kister med avskallet maling og englemotiv. Jeg hadde mest lyst til å tre en nattpotte med fransk tekst på over hodet og aldri møte blikket til noen igjen. Fra nå av blir det beinhard rehab! Tror jammen jeg må investere i litt patchwork og beiset furu for å jevne ut ubalansen... Klask på lanken til meg! 1-0 til husbond.

Skrudde verdier

For en tid tilbake så jeg en reklame for Jarlsbergost. Den omhandlet et ungt par, hvor karen var mer enn gjennomsnitlig glad i Jarlsbergost og dama hadde prydbikkje. (Dypere inn i karakterene kommer vi ikke, gitt...) En dag driter dama seg skikkelig ut og kjøper en vilkårlig gulost på butikken. For å tydeliggjøre at dette ikke er akseptabel oppførsel bytter duden ut prydbikkja med et digert genmanipulert beist av en hund.

I dag lå jeg som vanlig og gurglet på sofaen da jeg oppdaget at det nå er laget en oppfølger til denne reklamen.

Jeg antar at tanken var å dra Jarlsbergdudens ekstreme ostefetisj «ett hakk lenger». Men alvorlig talt: Hvem i all verden mener at det er mer greit av samboeren å bytte ut bikkja di, enn å male gangen svart?!? Hvis jeg hadde kommet hjem til svart gang og bitter husbond ville jeg nok blitt både sjokkert og oppgitt. Jeg tror likevel jeg hadde valgt å se humoren i det, tatt poenget hans, hamstret Jarlsberg og bestilt time hos samlivsterapeut. Hadde han så mye som rørt pusekatten vår, derimot...

Crazy banana!

Det er natt i Oslo. Utenfor en mørklagt Rimibutikk smyger en skygge seg lynraskt langs veggen og inn i bakgården. I det skyggen smetter inn i det svakt opplyste portrommet ser man konturen av en mannsskikkelse. Han har rød genser med Rimilogo på. Mannen fisker opp et nøkkelnippe fra lommen og låser seg inn på lagerrommet. Sekunder senere høres lyden motordur i det fjernet og fronten på en hvit varebil kommer til syne rundt svingen. Den rødkledde mannen vinker varebilen raskt inn i bakgården, kaster et stjålent blikk ut på den folketomme gaten utenfor før han løper tilbake til lagerrommet. Ingen som har sett dem! I nattens mulm og mørke lempes kasse etter kasse inn i varebilen. Sjåføren og den rødkledde veksler knapt et ord med hverandre. Bakdøren på varebilen smekkes igjen og sjåføren fisker opp lommeboken fra baklommen og blar opp noen lapper. Den røkledde teller raskt gjennom seddelbunken. Så tar mennene hverandre i hendene. «Takk for tipset!» sier sjåføren. «Du gir beskjed neste gang dere får inn et nytt parti?» Den røkledde nikker kort. Sjåføren smetter inn i bilen, starter motoren og kjører sakte ut gjennom portrommet. Den rødkledde står igjen i den mørke bakgården og hører lyden av varebilen forsvinne i det fjerne. Han låser døren til lagerrommet, legger nøkkelknippet tilbake i lommen og spaserer ut i de mørklagte gatene...

Jeg innser at jeg har vært alt for lite strategisk når det gjelder valg av venner. Man har behov for ulike ressurser å spille på, i ulike faser av livet. Når man skal tre inn i den hellige ektestand f.eks, lønner det seg å ha kompiser innenfor følgende yrkesgrupper: Kokk, konditor, frisør, negledesigner, syerske, blomsterdekoratør og dj. I tillegg bør man ha en god tone med noen som eier en større herregård med idyllisk beliggenhet og mange sengeplasser. Når bryllupet er over kan man glatt ditche disse folka og investere i nye bekjentskaper innen handelsnæringen. Nærmere bestemt butikksjefer i ulike dagligvarekjeder. Alle som noen gang har flyttet har sett seg nødt til å forhandle med denne mafiaen.

Da det ble klart for oss at vi hadde vunnet budrunden og den første seiersrusen (med påfølgende økonomisk angst) hadde lagt seg, tok vi en rask gjennomgang av bekjentskapskretsen vår: «Kjenner du noen som dealer? Hvor mange trenger vi?» I månedene som har fulgt siden kjøpskontrakten ble signert har tankene kun kretset omkring disse spørsmålene. «Marianne og Espen har tre på loftet, Simen og Siri har fire i kjellerboden, mamma hadde med seg syv stykker da hun var innom i helgen...» Jeg snakker selvfølgelig om banankasser.

Ikke vet jeg om Bama er klar over hvilken gullgruve og u-utnyttet ressurs de sitter på, men at banankasser er en nødvendig del av alle flytteprosesser er det liten tvil om. På tross av vår manglende evne til langtidsplanlegging har vi vært overraskende forutseende på dette området. Hvis ikke karene fra flyttebyrået får skiveprolaps av å bære snørten tunge bokkasser opp fem etasjer, er de i så fall usedvanlig flinke til å løfte med beina!

Shabby hverdagsfilosofi

Foto: Privat

Innredning, kjønn og fordommer

Når jeg sier at jeg ikke bryr meg om interiør, vet jeg ikke om dette er helt sant. Jeg liker fine ting. Jeg liker nye klær og leser moteblader lidenskapelig de få gangene jeg koster på meg slikt noe. Da jeg var yngre var jeg opptatt av innredning og interiør, hadde kreative ideer, og mitt tidligere omtalte «pikeværelse» var nøye planlagt. Jeg ommøblerte stadig og likte å kjøpe fine ting jeg kunne henge opp på veggene. Hvorfor er jeg så negativ nå? Hvorfor ser jeg på den prosessen som venter som krevende og slitsom? Sannheten er at jeg har blitt skremt vekk fra å bry meg. Jeg tør rett og slett ikke.

For åtte år siden skulle jeg og husbond flytte sammen for første gang. Vi skulle leie en ettroms med sovealkove gjennom studentsamskipnaden. Vi var ivrige og entusiastiske – begge to. Jeg husker en varm sommerkveld et par uker før vi flyttet. Vi satt ute på en kafe i Oslo med flere andre. Husbond hadde begynt å snakke med en annen jente om innredning. Han hadde tatt opp en penn fra vesken og tegnet ivrig på en serviett hvor hyller, sofa, tv-benk osv skulle plasseres. Jeg kan ikke huske at jeg engasjerte meg noe særlig. Mulig jeg hadde noen innspill eller kommentarer, det kan godt hende, men etter det jeg husker var jeg ivrig opptatt i en annen samtale. Plutselig smeller det. En godt voksen kar på andre enden av bordet langer ut mot meg. Kaller meg dominerende, overkjørende og viser til at stakkars husbond ikke har noe han skulle ha sagt om noe som helst. Jeg aner ikke hvor det kom fra. Selvfølgelig kom det fra hans egne personlige erfaringer og bitterhet. Så mye er klart. Mulig han hadde sett at jeg satt i en annen samtale og ikke viet så mye oppmerksomhet til det husbond skriblet ned på servietten. Han visste selvfølgelig ikke at leiligheten senere ble innredet i absolutt samsvar med illustrasjonene på servietten, og trodde sikkert at min mangel på engasjement kom av at jeg mente husbonds synspunkter var uinteressante.

Jeg ble så lei meg! Jeg ble så forferdelig såret og fornærmet. På den tiden brydde jeg meg fremdeles om hva folk syntes om meg. Jeg bryr meg mindre nå for tiden, men blir fremdeles grådig provosert av følgende: Folk som forteller meg hvem jeg er. Folk som forteller meg hvem jeg er har også en merkelig tendens til å ta feil, og det er da det virkelig provoserer. Denne karen gikk hakket lenger: Han definerte vårt forhold. En voksen mann tillot seg å dømme forholdet til et forelsket par i begynnelsen av 20-årene på bakgrunn av noen tegninger på en serviett. Og han valgte å gjøre det i en setting med mange tilhørere til stede.

Etter denne kvelden distanserte jeg meg fra alt som hadde med interiør og huslige ting å gjøre. Jeg snakket ikke om det, jeg viet det hverken tid eller energi.

At jeg sier det jeg mener betyr ikke at jeg alltid får det som jeg vil. At jeg snakker i forsamlinger betyr ikke at mannen min er kuet. At jeg er kvinne betyr ikke at hjemmet er mitt domene.

Jeg er faktisk skyldig i å definere andre par selv. Jeg mistenker nemlig at de jentene som tier i forsamlinger og tekkelig holder seg i bakgrunnen i sosiale sammenhenger er de som dominerer mest på hjemmebane. Jeg tror disse jentene eier en imponerende samling kurver, skrin og esker som de sniker alt mannen digger nedi.

Jeg har også fordommer mot mennene til disse damene. Hva skjer med dem når personligheten deres blir gjemt i kurver, skrin og esker? Hva gjør det med dem som menneske? Mine fordommer overfor disse karene går ut på at sånne menn er veldig opptatt av å være nettopp det; menn. De har ikke jentevenner, de bryr seg ikke om matlaging eller andre «kvinneaktiviteter» og de drar på «gutteturer» med andre menn som også er stablet vekk i shabby esker med englemotiv. Og når de runder 50 anser de det plutselig som helt legitimt å angripe unge par i etableringsfasen og dømme forholdet deres nord og ned...

Hvorfor er det bedre å gjemme vekk mannens duppedingser i et usett øyeblikk, i håp om at han ikke skal oppdage det? Hvorfor er det ansett som mer dominerende å faktisk ta mannen sin på alvor og si: «Jeg liker ikke det casioorgelet, men jeg vet at du gjør det. Hva kan vi gjøre for at begge blir fornøyde?»

Uansett hvor tosomme og familieorienterte man er, er man to personligheter under samme tak. Det er frustrerende, fantastisk og tidvis hysterisk morsomt.

Jeg sier ikke at mennesker med perfekte kataloghjem har et kjipt samliv. På ingen måte. Men hvorfor skal alt være så forbaska perfekt hele tiden? Det er i mine mest uperfekte øyeblikk jeg virkelig har skjønt at jeg er elsket. Og de beste latterkulene har vi fått i ren og skjær frustrasjon over hvor shabby og u-chict hjemmet vårt faktisk er...

Flytteangst

Nå er det bare en måned igjen til vi tar over leiligheten. Dårlige som vi er på langtidsplanlegging har vi selvfølgelig ikke begynt å forberede oss. Jeg gruer meg som en hund til å sortere, kaste, pakke ned og vaske ut av den gamle leiligeten. Jeg gruer meg til å bære tunge kasser opp fem etasjer og jeg gruer meg til å bli sur fordi husbond er sterkere og mer effektiv enn meg. 

Foto: http://peace-love-lipgloss.blogspot.com/2009_01_01_archive.html

Hadde jeg vært en sånn shabby-chic-jente kunne jeg bare forskanset meg i den nye leiligheten og bakt cupcakes til flyttekarene. Pakket ut englebilder og pepperbøsser med avskallet hvitmaling av små esker og skrin, og krysset av på listene mine for hver nøye merkede eske som ble åpnet og tømt. Jeg kunne satt husbond til å gjøre alt som var tungt, slitsomt og vanskelig. Og da han endelig var ferdig for dagen og gledet seg til å koble opp duppedingsene sine på det ekstra soverommet (av unge nygifte ofte omtalt som «kontoret») Ville han møte dette synet, supplert av mitt skjelmske smil:

Foto: http://lenesheaven.blogspot.com/2010/07/shabby-chic.html

 

Husbond: «Hvor er duppedingsene mine?» 

Jeg: «Ingen fare. Jeg syns de passet så godt i denne»:

Foto: http://corne.blogg.se/category/inredning.html

Og i stuen hadde jeg virkelig utfoldet meg... Vært skikkelig på kanten og valgt en annen farge enn hvit. (Aj... «Vintage mint» er en pudderfarge!) 

Foto: http://levlogisk.com/brukte-mobler/

Selvfølgelig hadde jeg vært skeptisk til et så utradisjonelt fargevalg, men da jeg hadde skrapet av halve malingen ble jeg riktig så fornøyd! Etter å ha livet opp med denne flotte «pynteboken» (Seriøst? «Pyntebok»!?!) var stilen komplett.

Foto: http://mettepipsscrappeblogg.blogspot.com/2009/12/shabby-chic-julekort.html

De øvrige bøkene våre hadde fått sin selvfølgelige plass... her:

Foto: http://corne.blogg.se/category/inredning.html

 Bare husbond som leser dem uansett. Jeg er som kjent ivrig opptatt med å skrape maling...

Fra "Mot i brøstet" til "Mad Men"?

Etter å ha lest meg snøblind på et utall interiørblogger den siste måneden har jeg begynt å reflektere over mitt eget forhold til farger. Jeg har aldri vært en minimalist, og selv om ungdomsårene ble tilbrakt i sort fra topp til tå (ja, vi snakker hår og negler!) har jeg alltid vært glad i farger. Siden barndomsheimen hadde et soverom for lite fikk jeg ikke et fullendt privatliv før jeg begynte på ungdomsskolen. Da fikk jeg det riktig nok til gangs – med både stue, soverom og et lite «lesekott». Siden dette var på det glade 90-tall ble fargevalget deretter. Beisede furumøbler ble kjøpt inn, deriblant den vakreste sovesofaen jeg noengang hadde sett – grønn med vinrødt mønster – i skikkelig «Mot i brøstet»-stil. Stuen ble malt gul, med vinrøde lister. På soverommet valgte jeg mørkeblå farge på strietapeten og sjøgrønt på listene. Det lille lesekottet fikk en nydelig oppkvikkende ferskenfarge. Som en siste finish fylte jeg rommene med etnisk inspirerte duppedingser, kjøpt på Scorpius og Shangri-la i Oslo. Gud som jeg elsket «rommet mitt»! Det gikk i røkelse og Tori Amos de siste seks årene i Telemark. De tunge gardinene i stuen lukter fremdeles alternativt.

Denne helgen har vi valgt farge på soveromsmøblene. Arvegods fra grandonkels småbruk blir malt i 60-tallsturkis (jeg har blitt fortalt at det korrekte fargenavnet er «vintage mint»), en farge jeg med skam må innrømme å ha sett i enkelte shabby-chic-hjem. Bl.a hadde en ivrig bloggerinne drasset en hundre år gammel klesrulle i «vintage mint» inn i stuen og pyntet den med blonder og svart/hvitt-fotoer av småbarn med englevinger. «Gubben» hadde visst klaget litt, men ble raskt satt til å skrape maling av en hvit kommode.

Siden «vintage mint» ligger farlig nær en pudderfarge er jeg litt spent på det endelige resultatet. En nyanse for dust og ett englebilde for mye, så vil shabby-chic stilen være komplett og vi kan vinke bye-bye til 60-tallsnostalgien. Jeg er dessverre ikke skrudd sammen sånn at jeg kan se på små fargelapper og umiddelbart få et inntrykk av hvordan det endelige resultatet blir. Avgjørelsen ble derfor tatt av husbond, som med sin bacheloroppgave i fargelære er langt mer kompetent til denslags enn meg. Jeg merker at jeg fremdeles er lidenskapelig uinteressert i innredning og interiør, noe som gjør meg ganske sikker på at det endelige resultatet blir... rart. Lite gjennomført, udefinerbart og rart. I stil med den stolte huseier!

Foto: http://www.hutchinsguitars.com/prod_details.aspx?pid=32

Foto: http://thenailnerd.blogspot.com/2010/03/notd-isadora-vintage-mint.html

Hvordan "gjemme" en relativt stor duppedings?

På nettstedet Underskog tilbød en hyggelig kar seg å gi bort Casioorgelet sitt. Det manglet riktig

nok tre tangenter, men hey - det var gratis!!! Jeg surmulte litt på kvinnfolkvis da husbond dro

avgårde for å hente kuppet. Det er liten tvil om motivet bak denne generøsiteten: Karen skulle selvfølgelig flytte sammen med kjæresten sin og hun hadde satt ned foten:

-"Det orgelet passer ikke inn i shabby-chic-stilen vi vil ha! Du får kaste det."

Og fyren bare:

-"Jammen jeg kan ikke kaste det! Jeg kjøpte jo det orgelet for konfirmasjonspengene mine da jeg trodde jeg skulle bli stor rockestjerne..."

Men kjæresten var selvfølgelig ufravikelig:

-"Sånn blir det."

Også ble det sånn.

Foto: Husbond

Jeg er ikke, og kommer nok aldri til å bli, en "sånn blir det"-jente. Noe jeg egentlig er veldig glad for. Hadde jeg vært det kunne jeg sett langt etter husbond. Dette er eneste gangen i vårt 10-år lange samliv jeg har vært pissed over å ikke være en "sånn blir det"-jente. Orgelet ble plassert på soverommet og husbond har spilt litt på det innimellom for å slippe ytterligere kvinnfolksurmuling.

Nå som vi skal flytte, og jeg i den forbindelse har lovet meg selv å bli litt mer interessert i interiør og slikt, må casioproblemet adresseres en gang for alle. Løsningsorientert som jeg er henter jeg inspirasjon fra interiørbloggerne. Som nevnt har disse for vane å gjemme mannens duppedingser i små esker, skrin o.l. Dette innebærer m.a.o at jeg er i akutt behov for en relativt stor oppbevaringsgjenstand, gjerne med fransk tekst på! Jeg har bitt meg merke i at mange shabby-chic-jenter er glad i gamle kofferter - stablet oppå hverandre i et hjørne - og anser dette som en mulig løsning. Dersom jeg plasserer noen kubbelys med englemotiv oppå koffertene (eller kanskje en gammel symaskin?) skulle stilen være komplett. Alternativt kan jeg gå på jakt etter en stor kistesak. Denne må selvfølgelig være hvit, med avskallet maling. Jeg kan selvfølgelig gå til anskaffelse av en hvilken som helst kiste, male den hvit og bruke ledige kvelder til å skrape av malingen mens jeg lytter til Bjørn Eidsvåg på P4. (Skjønner jo at litt egeninnsats må til!)

Jeg trodde først at det å finne noe slikt ville bli en større utfordring. Der tok jeg feil, gitt! Tydeligvis mange interiørbloggere hvis husbonder også har en forkjærlighet for duppedingser av relativt stor størrelse. Et kjapt googlesøk og jeg fant denne godbiten:

Foto: http://sjarmerendechicdesign.blogspot.com/

Herregud - den har ALT! Komplett med avskallet maling, fransk tekst og det hele:-) Den lykkelige interiørbloggereier vurderer til og med å selge den! Dessverre ser jeg at "1 søt engel" allerede har lagt sin elsk på kunstverket...

Bekjenn dine synder...

Etter å ha kommet med relativt fordomsfulle betraktninger av den gjennomsnittlige interiørblogger må jeg erkjenne at jeg har noen svin på skogen selv. Jeg har tatt meg en liten runde i vår midlertidige bopel og funnet følgende shabby-chic-synder:

Starter friskt med en skikkelig godbit! Siden man kan se innholdet i dette skrinet begrenser det til en viss grad hva man kan putte oppi. Jeg har likevel klart, på ekte shabby-chic-vis, å fylle det med en av husbonds duppedingser. Nærmere bestemt brystbuketten hans fra da vi giftet oss. Syns jeg vinner mange shabby-chic-poeng ved å i det hele tatt ha noe slikt som dette i leiligheten!

Noen av mine mange bomkjøp på smykkefronten. Men, pytt sann! De kan jo henges litt sånn "tilfeldig" på bokhyllen - det blir sikkert KJEMPEFINT!!!

Var faktisk litt i tvil om jeg hadde selvironi nok til å legge ut dette bildet. JA, vi har englevinger! Og JA, de henger... (denne svir kjenner jeg...) OVER SENGEN!!! Her mangler det bare puter med fransk tekst på og nattpotte, så er stilen komplett!

Ikke helt i shabby-chic-stil, men denne var så ille at jeg måtte legge den ut likevel...

Se hva jeg fant på badet!!! En KURV (med hjerte i)!?! Småpent...

Her slår vi faktisk to fluer i en smekk: En eske med englemotiv!!! For de som lurer; den inneholder knapper og kvitteringer - mine knapper og kvitteringer, faktisk...

Vil forøvrig presisere at mye av dette var gaver - helt sant altså!

Interiørbloggeren - hvem er hun?

Etter å ha trålet meg gjennom x-antall interiørblogger de siste ukene kan jeg komme med følgende karakteristikker av den gjennomsnittlige bloggeren:

- Hun er kvinne - alltid.

- Hun er samboer (evt. gift)

- Hun er i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene

- Hun bor i de fleste tilfeller i mindre byer

- Hun har to barn. Som regel en jente på 4 år og en guttebaby. Barna er, i likhet med sin mor, kledd i duse pasteller og hjemmestrikk i merinoull. Guttebabyen slipper unna med stripete klær

- Hun gjemmer mannens "duppedingser" og andre ting som er stilmessig feil i små kurver, skrin og esker. Dette gjør at hun har en ganske imponerende samling kurver, skrin og esker og hun er alltid på utkikk etter mer av denslags

- Hun liker engler. Primært som pynt

- Hun har en forkjærlighet for Ilse Jackobsen gummistøvler

- Hun liker å bake. Fortrinnsvis cupcakes

- Hun "setter mannen sin" til å gjøre ting i huset

Dette er fakta. Basert på grundig akademisk analyse. Så over til fordommene:

- Favorittseriene hennes er "Greys anatomy" og "Himmelblå"

- Hun er ikke så interessert i musikk, men hører gjerne på P4, mens hun skraper maling av en hvit kommode

- Barna får godteri litt oftere enn på lørdagen og da alltid i et hjemmelaget kremmerhus (dette punktet kan jeg strengt tatt flytte opp til "fakta"...)

- Hun liker å skrive lister. Alltid på gulnet brevpapir med bordekanter, aldri post-it lapper!!!

- Hun er aktiv på MammaForum

Sist men ikke minst har hun en mann som ikke vet opp ned på sitt eget hjem. Interiørbloggeren blir alltid litt oppgitt når hun ber ham om å hente noe og han ikke klarer å finne det. Samtidig blir hun litt fornøyd også, for huset er jo hennes territorie og den stakkars mannen hadde vært hjelpeløs uten henne...

Shabby-skitt

I løpet av det siste halvåret har jeg hanket inn voksenpoeng over en lav sko. Det begynte i slutten av august da vi trådte inn i den hellige ektestand, før jul sikret jeg meg fast jobb og i januar kjøpte vi oss jaggu meg leilighet!

Jeg tenkte liksom at jeg skulle engasjere meg litt for innredning og sånn siden det er forventet av meg i en slik situasjon. En venninne av meg som kjøpte og pusset opp leilighet i fjor sa at hun ikke var klar over hva slags stil hun hadde før hun stod der med malingspann og tapetlim i håret. Det samme gjelder meg. Nå slipper vi riktignok å pusse opp, men leiligheten skal jo fylles og vi skal trives og føle oss hjemme der begge to. Husbond er definitivt estetikeren av oss, men jeg tenkte liksom at jeg også skulle ta i et tak for en gangs skyld. Grønn som jeg er på alt som har med hus & heim å gjøre søkte jeg tips på internett. Der fant jeg interiørbloggene.

Hjelpes, for et velde av cupcakes, duse pasteller, hvite kommoder med avskallet maling og sort/hvitt bilder i rustne rammer! Og puter med tekst på!?! (Hvis du vil lese på sengen - hvorfor ikke en BOK???) Etter flere uker med tråling av interiørblogger land og strand rundt sitter jeg igjen med spørsmålet: Bor folk sånn? Alle sammen liksom? Er det ingen som bor sånn som oss?

Bilde: http://www.flickr.com/photos/lecupcake/273655769/

Bilde: http://no.tripadvisor.com/LocationPhotos-g187463-d317688-Hostal_Ritzi-Palma_de_Mallorca_Majorca_Balearic_Islands.html

Bilde: http://hobbykunst-norge.blogspot.com/2010/03/shabby-chic-keramikk-krukker.html

Hadde jeg enda funnet en blogg som ikke så ut som interiørbutikkene på St Hanshaugen, men NEIDA!!! Shabby-chic over hele linja. Nå er det jo mye mulig at de som ikke bor i det jeg kaller "kataloghjem", heller ikke har behov for å dele bilder av ikeaskap og 90-talls sofaer med hele Norge. Men vet du hva? Det syns jeg de skal! De har fine liv de også - helt sikkert.