Tilgi meg, for jeg har syndet...

Dagene tikker seg ubarmhjertig ned mot overtakelsesdato, parallelt med at stresshormonene øker. I dag tok jeg meg selv i å kverulere rundt en kontorstols fremtidige eksistens. Ærlig talt! En kontorstol?!? Greia er liksom at jeg har fått det for meg at gjesterommet / kontoret (Uttales «kontoret» av opptil flere i bekjentskapskretsen vår – aner ikke hva de mener med det...?) skal innredes med teakmøbler, i litt sånn 60-talls stil. Har grafset til meg både skrivebord, lampe og diverse stæsj fra grandonkels småbruk og ser levende for meg hvor gjennomført lekkert det skal bli. Den svarte kontorstolen vi har nå passer naturlig nok ikke inn i bildet. Nå viser det seg at husbond er relativt uenig i den vurderingen, og det utviklet seg til en konstruktiv diskusjon (vi krangler ikke – for all del!) om hvorvidt kontorstolen skulle følge med på flyttelasset eller ikke.

Husbond lurte på hvilket alternativ jeg hadde sett for meg og jeg sa at jeg ikke hadde sjekket ut hva som fantes, men at jeg så for meg en kontorstol i retrostil. «Hva mener du med retrostil da?» spurte han engstelig, og jeg sverger på at jeg hørte korsryggen hans vri seg i angst. Jeg la entusiastisk ut om hva jeg så for meg og prøvde å berolige han med at det ikke ville bli «sånn 50-talls retro med hard trerygg, men mer sånn 70-talls retro. Og på den tiden hadde de begynt å lage bekvemme stoler. Tror jeg...»

Selv ikke med disse lovnadene kom husbond på glid, så jeg forsøkte meg med å si at det ikke hastet og at vi kunne vente med stolkjøpet til senere. Det viktigste var at vi ikke drasset med oss den gamle kontorstolen. Merkelig nok ble han ikke mer beroliget av dette. Istedenfor begynte han å argumentere for nødvendigheten av en kontorplass som kunne brukes. Det hadde naturlig nok ikke jeg brydd meg med å tenke på. «Jeg skriver masteroppgave!» sa han, med desperasjon i stemmen. Det var da jeg kjente den: Motstanden inni meg. Vi skal ikke ha noe hjem som kan brukes ! Brukervennlige hjem innebærer jo dingser som er stilmessig feil!

Og så ble jeg skikkelig kvalm av meg selv. Ordentlig skamfull og lei. Umerkelig hadde jeg blitt det jeg disser: En sånn dyrisk interiørentusiast som stapper mannen ned i hvite kister med avskallet maling og englemotiv. Jeg hadde mest lyst til å tre en nattpotte med fransk tekst på over hodet og aldri møte blikket til noen igjen. Fra nå av blir det beinhard rehab! Tror jammen jeg må investere i litt patchwork og beiset furu for å jevne ut ubalansen... Klask på lanken til meg! 1-0 til husbond.