Hjem kjære hjem

Da var den fryktede flyttehelgen over. Vi befinner oss fremdeles i banankasselimbo og har litt av en jobb å gjøre fremover. Men vi er i hvert fall i hus! Kombinasjonen støvallergi og flytting er ikke god. Det hjalp heller ikke på allergien at jeg tok på meg jobben med å vaske ut av den gamle leiligheten, mens husbond og et par kompiser ble «satt til» å bære banankasser.

Min kjære søster, som går under kallenavnet «Gomma», var så grei at hun tilbød seg å gi meg en hjelpende hånd med vaskingen. Siden flyttebilen var halvannen time forsinket lå det fremdeles litt rafs igjen i stuen da hun kom. Leave it to Gomma å finne den ene muligheten til lattis og fjas! Jeg stod på kjøkkenet og pusset vinduer da hun ropte på meg: «Marie? Skal dette kastes? Eh... Hva er det egentlig?» Hun stod midt på stuegulvet med en Rimipose full av partyhatter, serpentiner, vuvuzelaer og hva nå alle sånne partyeffekter heter. Jeg stirret forundret ned i posen. «Aner ikke. Det der må være husbond sitt. Shit! Kanskje han har et hemmelig liv jeg ikke vet om?!?» Plutselig så vi for oss husbond som masjerte rundt i stuen med serpentiner og partyhatt og spilte på vuvuzelaer, og da knakk vi totalt sammen i latterkrampe. Er det slikt noe han holder på med når jeg er bortreist? Vi spilte på vuvuzelaene og lo så høyt at husbond og kompisene kom inn for å se hva som foregikk. Husbond prøvde selvfølgelig å bortforklare det hele, men jeg tror ikke et øyeblikk på de dårlige unnskydningene hans.

Etter å ha vasket ned den gamle leiligheten kjørte vi til Kampen, hvor det vanket øl på verandaen som belønning for strevet. Deretter dro vi på Smia og spiste middag. Jeg sovnet utslitt og fornøyd på madrassen foran tv. (Vi har ikke fått kjøpt oss sofa enda). I dag våknet jeg opp med tidenes høysnue! Jeg nyser, hoster og er storforbruker av kleenex. Likevel klarte jeg å komme ganske langt i å organisere det store klesskapet på soverommet. Husbond hadde vært en tur nede i kjellerboden og fortalte at han hørte nysingen min helt dit. (Vi snakker seks etasjer – når jeg nyser så mener jeg det!) Nå har jeg satt pizzadeig og skal snart teste ut den fancy stekeovnen vår. Vi har fått et sånt kjøkken som er skikkelig koselig å henge på. Tidligere i dag pakket husbond opp en kakeform fra en av banankassene og plutselig tok jeg meg selv i å si at jeg hadde lyst til å bake litt snart! Seriøst? Jeg liker ikke kaker en gang, men kjøkkenet vårt er så koselig at jeg får lyst til å ikle meg et rutete forkle og kna bolledeig til den store gullmedalje. Det går nok over, men skremmende var det...

Bytteparty!

Fem dager igjen til vi blir huseiere! I går benyttet jeg anledningen til å kvitte meg med halve garderoben min og inviterte til bytteparty i banankasselimbo. Med en fortid i klesbransjen hadde jeg litt å by på...

Veldig mye fint fikk nye eiere i løpet av kvelden. Resten havnet i UFF-konteineren på hjørnet. Dessverre havnet også en av gjestenes sokker samme sted, grunnet en litt for ivrig vertinne med rødvin innabords. Jeg fikk gjenoppfrisket mine gamle kunster fra tiden som butikksjef og drev aktivt "mersalg" med vekslende hell. Når det gjelder byttepartyer anbefaler jeg at man kjører minst to "runder" i løpet av kvelden. Sørg for at deltakerne får vurderingsevnene sine grundig svekket med alkohol mellom runde 1 og 2... Det er også obligatorisk at man, når byttingen er vel overstått, viser de andre hva man har fått med seg. Hvis det hører en morsom historie til et av plaggene er tidligere eier forpliktet til  fortelle denne. Jeg opplever tydeligvis mye gøy med klær på kroppen siden jeg gang på gang utbrøt "Åh, den der har jeg hatt mye moro i!"

Byttepartyer anbefales! Ikke bare letter det på miljø- og forbrukersamvittigheten, men det er i tillegg skikkelig stas å se fine folk glede seg over det du ikke lenger har bruk for. Samtidig er det litt trist i de tilfellene hvor ingen er interessert i ting som en gang betydde veldig mye for deg...

Tilgi meg, for jeg har syndet...

Dagene tikker seg ubarmhjertig ned mot overtakelsesdato, parallelt med at stresshormonene øker. I dag tok jeg meg selv i å kverulere rundt en kontorstols fremtidige eksistens. Ærlig talt! En kontorstol?!? Greia er liksom at jeg har fått det for meg at gjesterommet / kontoret (Uttales «kontoret» av opptil flere i bekjentskapskretsen vår – aner ikke hva de mener med det...?) skal innredes med teakmøbler, i litt sånn 60-talls stil. Har grafset til meg både skrivebord, lampe og diverse stæsj fra grandonkels småbruk og ser levende for meg hvor gjennomført lekkert det skal bli. Den svarte kontorstolen vi har nå passer naturlig nok ikke inn i bildet. Nå viser det seg at husbond er relativt uenig i den vurderingen, og det utviklet seg til en konstruktiv diskusjon (vi krangler ikke – for all del!) om hvorvidt kontorstolen skulle følge med på flyttelasset eller ikke.

Husbond lurte på hvilket alternativ jeg hadde sett for meg og jeg sa at jeg ikke hadde sjekket ut hva som fantes, men at jeg så for meg en kontorstol i retrostil. «Hva mener du med retrostil da?» spurte han engstelig, og jeg sverger på at jeg hørte korsryggen hans vri seg i angst. Jeg la entusiastisk ut om hva jeg så for meg og prøvde å berolige han med at det ikke ville bli «sånn 50-talls retro med hard trerygg, men mer sånn 70-talls retro. Og på den tiden hadde de begynt å lage bekvemme stoler. Tror jeg...»

Selv ikke med disse lovnadene kom husbond på glid, så jeg forsøkte meg med å si at det ikke hastet og at vi kunne vente med stolkjøpet til senere. Det viktigste var at vi ikke drasset med oss den gamle kontorstolen. Merkelig nok ble han ikke mer beroliget av dette. Istedenfor begynte han å argumentere for nødvendigheten av en kontorplass som kunne brukes. Det hadde naturlig nok ikke jeg brydd meg med å tenke på. «Jeg skriver masteroppgave!» sa han, med desperasjon i stemmen. Det var da jeg kjente den: Motstanden inni meg. Vi skal ikke ha noe hjem som kan brukes ! Brukervennlige hjem innebærer jo dingser som er stilmessig feil!

Og så ble jeg skikkelig kvalm av meg selv. Ordentlig skamfull og lei. Umerkelig hadde jeg blitt det jeg disser: En sånn dyrisk interiørentusiast som stapper mannen ned i hvite kister med avskallet maling og englemotiv. Jeg hadde mest lyst til å tre en nattpotte med fransk tekst på over hodet og aldri møte blikket til noen igjen. Fra nå av blir det beinhard rehab! Tror jammen jeg må investere i litt patchwork og beiset furu for å jevne ut ubalansen... Klask på lanken til meg! 1-0 til husbond.

Skrudde verdier

For en tid tilbake så jeg en reklame for Jarlsbergost. Den omhandlet et ungt par, hvor karen var mer enn gjennomsnitlig glad i Jarlsbergost og dama hadde prydbikkje. (Dypere inn i karakterene kommer vi ikke, gitt...) En dag driter dama seg skikkelig ut og kjøper en vilkårlig gulost på butikken. For å tydeliggjøre at dette ikke er akseptabel oppførsel bytter duden ut prydbikkja med et digert genmanipulert beist av en hund.

I dag lå jeg som vanlig og gurglet på sofaen da jeg oppdaget at det nå er laget en oppfølger til denne reklamen.

Jeg antar at tanken var å dra Jarlsbergdudens ekstreme ostefetisj «ett hakk lenger». Men alvorlig talt: Hvem i all verden mener at det er mer greit av samboeren å bytte ut bikkja di, enn å male gangen svart?!? Hvis jeg hadde kommet hjem til svart gang og bitter husbond ville jeg nok blitt både sjokkert og oppgitt. Jeg tror likevel jeg hadde valgt å se humoren i det, tatt poenget hans, hamstret Jarlsberg og bestilt time hos samlivsterapeut. Hadde han så mye som rørt pusekatten vår, derimot...

Crazy banana!

Det er natt i Oslo. Utenfor en mørklagt Rimibutikk smyger en skygge seg lynraskt langs veggen og inn i bakgården. I det skyggen smetter inn i det svakt opplyste portrommet ser man konturen av en mannsskikkelse. Han har rød genser med Rimilogo på. Mannen fisker opp et nøkkelnippe fra lommen og låser seg inn på lagerrommet. Sekunder senere høres lyden motordur i det fjernet og fronten på en hvit varebil kommer til syne rundt svingen. Den rødkledde mannen vinker varebilen raskt inn i bakgården, kaster et stjålent blikk ut på den folketomme gaten utenfor før han løper tilbake til lagerrommet. Ingen som har sett dem! I nattens mulm og mørke lempes kasse etter kasse inn i varebilen. Sjåføren og den rødkledde veksler knapt et ord med hverandre. Bakdøren på varebilen smekkes igjen og sjåføren fisker opp lommeboken fra baklommen og blar opp noen lapper. Den røkledde teller raskt gjennom seddelbunken. Så tar mennene hverandre i hendene. «Takk for tipset!» sier sjåføren. «Du gir beskjed neste gang dere får inn et nytt parti?» Den røkledde nikker kort. Sjåføren smetter inn i bilen, starter motoren og kjører sakte ut gjennom portrommet. Den rødkledde står igjen i den mørke bakgården og hører lyden av varebilen forsvinne i det fjerne. Han låser døren til lagerrommet, legger nøkkelknippet tilbake i lommen og spaserer ut i de mørklagte gatene...

Jeg innser at jeg har vært alt for lite strategisk når det gjelder valg av venner. Man har behov for ulike ressurser å spille på, i ulike faser av livet. Når man skal tre inn i den hellige ektestand f.eks, lønner det seg å ha kompiser innenfor følgende yrkesgrupper: Kokk, konditor, frisør, negledesigner, syerske, blomsterdekoratør og dj. I tillegg bør man ha en god tone med noen som eier en større herregård med idyllisk beliggenhet og mange sengeplasser. Når bryllupet er over kan man glatt ditche disse folka og investere i nye bekjentskaper innen handelsnæringen. Nærmere bestemt butikksjefer i ulike dagligvarekjeder. Alle som noen gang har flyttet har sett seg nødt til å forhandle med denne mafiaen.

Da det ble klart for oss at vi hadde vunnet budrunden og den første seiersrusen (med påfølgende økonomisk angst) hadde lagt seg, tok vi en rask gjennomgang av bekjentskapskretsen vår: «Kjenner du noen som dealer? Hvor mange trenger vi?» I månedene som har fulgt siden kjøpskontrakten ble signert har tankene kun kretset omkring disse spørsmålene. «Marianne og Espen har tre på loftet, Simen og Siri har fire i kjellerboden, mamma hadde med seg syv stykker da hun var innom i helgen...» Jeg snakker selvfølgelig om banankasser.

Ikke vet jeg om Bama er klar over hvilken gullgruve og u-utnyttet ressurs de sitter på, men at banankasser er en nødvendig del av alle flytteprosesser er det liten tvil om. På tross av vår manglende evne til langtidsplanlegging har vi vært overraskende forutseende på dette området. Hvis ikke karene fra flyttebyrået får skiveprolaps av å bære snørten tunge bokkasser opp fem etasjer, er de i så fall usedvanlig flinke til å løfte med beina!

Shabby hverdagsfilosofi

Foto: Privat

Innredning, kjønn og fordommer

Når jeg sier at jeg ikke bryr meg om interiør, vet jeg ikke om dette er helt sant. Jeg liker fine ting. Jeg liker nye klær og leser moteblader lidenskapelig de få gangene jeg koster på meg slikt noe. Da jeg var yngre var jeg opptatt av innredning og interiør, hadde kreative ideer, og mitt tidligere omtalte «pikeværelse» var nøye planlagt. Jeg ommøblerte stadig og likte å kjøpe fine ting jeg kunne henge opp på veggene. Hvorfor er jeg så negativ nå? Hvorfor ser jeg på den prosessen som venter som krevende og slitsom? Sannheten er at jeg har blitt skremt vekk fra å bry meg. Jeg tør rett og slett ikke.

For åtte år siden skulle jeg og husbond flytte sammen for første gang. Vi skulle leie en ettroms med sovealkove gjennom studentsamskipnaden. Vi var ivrige og entusiastiske – begge to. Jeg husker en varm sommerkveld et par uker før vi flyttet. Vi satt ute på en kafe i Oslo med flere andre. Husbond hadde begynt å snakke med en annen jente om innredning. Han hadde tatt opp en penn fra vesken og tegnet ivrig på en serviett hvor hyller, sofa, tv-benk osv skulle plasseres. Jeg kan ikke huske at jeg engasjerte meg noe særlig. Mulig jeg hadde noen innspill eller kommentarer, det kan godt hende, men etter det jeg husker var jeg ivrig opptatt i en annen samtale. Plutselig smeller det. En godt voksen kar på andre enden av bordet langer ut mot meg. Kaller meg dominerende, overkjørende og viser til at stakkars husbond ikke har noe han skulle ha sagt om noe som helst. Jeg aner ikke hvor det kom fra. Selvfølgelig kom det fra hans egne personlige erfaringer og bitterhet. Så mye er klart. Mulig han hadde sett at jeg satt i en annen samtale og ikke viet så mye oppmerksomhet til det husbond skriblet ned på servietten. Han visste selvfølgelig ikke at leiligheten senere ble innredet i absolutt samsvar med illustrasjonene på servietten, og trodde sikkert at min mangel på engasjement kom av at jeg mente husbonds synspunkter var uinteressante.

Jeg ble så lei meg! Jeg ble så forferdelig såret og fornærmet. På den tiden brydde jeg meg fremdeles om hva folk syntes om meg. Jeg bryr meg mindre nå for tiden, men blir fremdeles grådig provosert av følgende: Folk som forteller meg hvem jeg er. Folk som forteller meg hvem jeg er har også en merkelig tendens til å ta feil, og det er da det virkelig provoserer. Denne karen gikk hakket lenger: Han definerte vårt forhold. En voksen mann tillot seg å dømme forholdet til et forelsket par i begynnelsen av 20-årene på bakgrunn av noen tegninger på en serviett. Og han valgte å gjøre det i en setting med mange tilhørere til stede.

Etter denne kvelden distanserte jeg meg fra alt som hadde med interiør og huslige ting å gjøre. Jeg snakket ikke om det, jeg viet det hverken tid eller energi.

At jeg sier det jeg mener betyr ikke at jeg alltid får det som jeg vil. At jeg snakker i forsamlinger betyr ikke at mannen min er kuet. At jeg er kvinne betyr ikke at hjemmet er mitt domene.

Jeg er faktisk skyldig i å definere andre par selv. Jeg mistenker nemlig at de jentene som tier i forsamlinger og tekkelig holder seg i bakgrunnen i sosiale sammenhenger er de som dominerer mest på hjemmebane. Jeg tror disse jentene eier en imponerende samling kurver, skrin og esker som de sniker alt mannen digger nedi.

Jeg har også fordommer mot mennene til disse damene. Hva skjer med dem når personligheten deres blir gjemt i kurver, skrin og esker? Hva gjør det med dem som menneske? Mine fordommer overfor disse karene går ut på at sånne menn er veldig opptatt av å være nettopp det; menn. De har ikke jentevenner, de bryr seg ikke om matlaging eller andre «kvinneaktiviteter» og de drar på «gutteturer» med andre menn som også er stablet vekk i shabby esker med englemotiv. Og når de runder 50 anser de det plutselig som helt legitimt å angripe unge par i etableringsfasen og dømme forholdet deres nord og ned...

Hvorfor er det bedre å gjemme vekk mannens duppedingser i et usett øyeblikk, i håp om at han ikke skal oppdage det? Hvorfor er det ansett som mer dominerende å faktisk ta mannen sin på alvor og si: «Jeg liker ikke det casioorgelet, men jeg vet at du gjør det. Hva kan vi gjøre for at begge blir fornøyde?»

Uansett hvor tosomme og familieorienterte man er, er man to personligheter under samme tak. Det er frustrerende, fantastisk og tidvis hysterisk morsomt.

Jeg sier ikke at mennesker med perfekte kataloghjem har et kjipt samliv. På ingen måte. Men hvorfor skal alt være så forbaska perfekt hele tiden? Det er i mine mest uperfekte øyeblikk jeg virkelig har skjønt at jeg er elsket. Og de beste latterkulene har vi fått i ren og skjær frustrasjon over hvor shabby og u-chict hjemmet vårt faktisk er...