Når jeg sier at jeg ikke bryr meg om interiør, vet jeg ikke om dette er helt sant. Jeg liker fine ting. Jeg liker nye klær og leser moteblader lidenskapelig de få gangene jeg koster på meg slikt noe. Da jeg var yngre var jeg opptatt av innredning og interiør, hadde kreative ideer, og mitt tidligere omtalte «pikeværelse» var nøye planlagt. Jeg ommøblerte stadig og likte å kjøpe fine ting jeg kunne henge opp på veggene. Hvorfor er jeg så negativ nå? Hvorfor ser jeg på den prosessen som venter som krevende og slitsom? Sannheten er at jeg har blitt skremt vekk fra å bry meg. Jeg tør rett og slett ikke.
For åtte år siden skulle jeg og husbond flytte sammen for første gang. Vi skulle leie en ettroms med sovealkove gjennom studentsamskipnaden. Vi var ivrige og entusiastiske – begge to. Jeg husker en varm sommerkveld et par uker før vi flyttet. Vi satt ute på en kafe i Oslo med flere andre. Husbond hadde begynt å snakke med en annen jente om innredning. Han hadde tatt opp en penn fra vesken og tegnet ivrig på en serviett hvor hyller, sofa, tv-benk osv skulle plasseres. Jeg kan ikke huske at jeg engasjerte meg noe særlig. Mulig jeg hadde noen innspill eller kommentarer, det kan godt hende, men etter det jeg husker var jeg ivrig opptatt i en annen samtale. Plutselig smeller det. En godt voksen kar på andre enden av bordet langer ut mot meg. Kaller meg dominerende, overkjørende og viser til at stakkars husbond ikke har noe han skulle ha sagt om noe som helst. Jeg aner ikke hvor det kom fra. Selvfølgelig kom det fra hans egne personlige erfaringer og bitterhet. Så mye er klart. Mulig han hadde sett at jeg satt i en annen samtale og ikke viet så mye oppmerksomhet til det husbond skriblet ned på servietten. Han visste selvfølgelig ikke at leiligheten senere ble innredet i absolutt samsvar med illustrasjonene på servietten, og trodde sikkert at min mangel på engasjement kom av at jeg mente husbonds synspunkter var uinteressante.
Jeg ble så lei meg! Jeg ble så forferdelig såret og fornærmet. På den tiden brydde jeg meg fremdeles om hva folk syntes om meg. Jeg bryr meg mindre nå for tiden, men blir fremdeles grådig provosert av følgende: Folk som forteller meg hvem jeg er. Folk som forteller meg hvem jeg er har også en merkelig tendens til å ta feil, og det er da det virkelig provoserer. Denne karen gikk hakket lenger: Han definerte vårt forhold. En voksen mann tillot seg å dømme forholdet til et forelsket par i begynnelsen av 20-årene på bakgrunn av noen tegninger på en serviett. Og han valgte å gjøre det i en setting med mange tilhørere til stede.
Etter denne kvelden distanserte jeg meg fra alt som hadde med interiør og huslige ting å gjøre. Jeg snakket ikke om det, jeg viet det hverken tid eller energi.
At jeg sier det jeg mener betyr ikke at jeg alltid får det som jeg vil. At jeg snakker i forsamlinger betyr ikke at mannen min er kuet. At jeg er kvinne betyr ikke at hjemmet er mitt domene.
Jeg er faktisk skyldig i å definere andre par selv. Jeg mistenker nemlig at de jentene som tier i forsamlinger og tekkelig holder seg i bakgrunnen i sosiale sammenhenger er de som dominerer mest på hjemmebane. Jeg tror disse jentene eier en imponerende samling kurver, skrin og esker som de sniker alt mannen digger nedi.
Jeg har også fordommer mot mennene til disse damene. Hva skjer med dem når personligheten deres blir gjemt i kurver, skrin og esker? Hva gjør det med dem som menneske? Mine fordommer overfor disse karene går ut på at sånne menn er veldig opptatt av å være nettopp det; menn. De har ikke jentevenner, de bryr seg ikke om matlaging eller andre «kvinneaktiviteter» og de drar på «gutteturer» med andre menn som også er stablet vekk i shabby esker med englemotiv. Og når de runder 50 anser de det plutselig som helt legitimt å angripe unge par i etableringsfasen og dømme forholdet deres nord og ned...
Hvorfor er det bedre å gjemme vekk mannens duppedingser i et usett øyeblikk, i håp om at han ikke skal oppdage det? Hvorfor er det ansett som mer dominerende å faktisk ta mannen sin på alvor og si: «Jeg liker ikke det casioorgelet, men jeg vet at du gjør det. Hva kan vi gjøre for at begge blir fornøyde?»
Uansett hvor tosomme og familieorienterte man er, er man to personligheter under samme tak. Det er frustrerende, fantastisk og tidvis hysterisk morsomt.
Jeg sier ikke at mennesker med perfekte kataloghjem har et kjipt samliv. På ingen måte. Men hvorfor skal alt være så forbaska perfekt hele tiden? Det er i mine mest uperfekte øyeblikk jeg virkelig har skjønt at jeg er elsket. Og de beste latterkulene har vi fått i ren og skjær frustrasjon over hvor shabby og u-chict hjemmet vårt faktisk er...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar