Når ikke alt går på skinner, er det lov å drømme pudderrosa drømmer!

Jeg har vært skikkelig dårlig blogger de siste månedene. Greia er liksom at jeg, i motsetning til interiørbloggerinner generelt, har en fulltidsjobb. Fulltidsjobber kan av og til være minst like altoppslukende som å bake cupcakes og skrape maling av hvite kommoder – så det så!

En ganske hektisk periode på jobb har fått meg til å tenke relativt skumle tanker: Hva om interiørbloggerne har valgt rett? Kanskje er de mye lykkeligere og selvrealiserte enn meg der de skraper maling og skriver franske gloser på de beige veggene sine? Ligger de våkne og bekymrer seg om natten og krasjer utslitt på sofaen hver ettermiddag? Nei de gjør ikke det. De sover sin pudderrosa prinsessesøvn på eggeskallfarget sengetøy med franske adresser på og nattpotte under sengen.

Når mannens vekkerklokke ringer urimelig tidlig på morgenen, snur de seg bare over på siden og drømmer videre mens englevingene over sengen kiler dem forsiktig i hodet. Kanskje irriterer de seg litt over at mannen sliter med å finne ut av den antikke vekkerklokken de kjøpte på «Gørilds lykke», «Marias hjørne», «Fine ting», «Hjerterom» eller hva nå den shabby-chic-bula de presterte å ramle inn på heter. Men sove gjør de. I hvert fall et par timer til, helt til de må stå opp og kle englebarna i stripete klær og servere dem nybakte speltrundstykker og hjemmelaget stikkelsbærsyltetøy til frokost.

Herregud! Jeg lager ikke granolaen min selv engang! Jeg KJØPER den på Rema 1000!!!

Samme med blåbærene. Jeg har ingen små prinser eller prinsesser som jeg kan kle opp i fargerike gummistøvler og dra med meg på bærtur i skogen. Jeg kjøper store rare blåbær som er hvite inni til 19,90,- på Rema 1000.

Kanskje jeg burde bli hemmafru jeg også? Elte deig og lage «pyntebøker» dagen lang, mens Bjørn Eidsvåg synger om duvende kvinnebryster i bakgrunnen. Får ikke gjort noe fornuftig i hus og heim når jeg skal reke meg til og fra jobb hver bidige dag. Kanskje hadde jeg blitt lykkeligere da? Hvis jeg hadde begynt å kjede meg kunne jeg jo bare tatt et kurs i fransk over nettet. Så ble det lettere å skjønne hva som stod skrevet på alle de avskrapede møblene jeg drasset inn i huset også.

Men nå er det heldigvis ferie. Det innebærer at nattesøvnen har tatt seg opp – godt hjulpet av utbedringsarbeidet på Oslo S. Vi bor nemlig sånn at soveromsvinduet er vendt rett ut mot toglinjen. Sånn bodde vi forsåvidt i den gamle leiligheten også og sånn vil vi alltid bo, siden begge har valgt å studere «myke fag» - noe som gir gøyalle jobber og helt ordinære bankkontoer. Må si jeg savner togskramlingen litt. Nå som den er borte oppdager jeg alle de andre lydene i og utenfor blokken vår. Folk har seg, krangler, ler, gråter og går på fylla til alle døgnets tider. Og det er ikke akkurat mindre av denslags om sommeren, skal jeg si deg! Her en natt lå jeg lenge og prøvde å analysere hvilken av de overnevnte lyder det var jeg hørte. Lavmelt hulking? («Stakkars damen som har det så leit!» tenkte jeg.) Eller er det latterhikst? Det viste seg etterhvert at begge disse alternativene var feil...

Bortsett fra å høre på at naboene har seg, har vi faktisk fått feriert en del også. Første ferieuken ble tilbragt i Skagen og der skal jeg LOVE dere at det er tett mellom interiørentusiastene! Vi fant også vårt eget ferieparadis og drømmer nå om å kjøpe sommerhus på denne adressen:

Dessverre er Rævehulevej, forståelig nok, en relativt eksklusiv adresse i Gamle Skagen. Mine ville fantasier om pudderrosa prinsessetilværelse legges derfor på is.

Skremmende utvikling på hjemmefronten

Jeg har ikke blogget på en stund nå, men det betyr ikke at jeg ikke har brukt ukene på matnyttige aktiviteter. Beviset følger under.

Greia er at jeg har blitt et skikkelig husmoremne etter at vi fikk oss fast bopel. Husmoremne ut i fra min standard vel og merke... Vi har hatt gjester opp til flere ganger og det har til og med blitt servert ting som kan ligne på mat!!! Her en kveld sjokkerte jeg husbond optimalt. Han kom hjem fra jobb og møtte duften av ferskt bakverk. Jeg hadde rett og slett smelt i gang kjøkkensleiva og mekket müsliboller! Mine driftige kjøkkenutfoldelser sjokkerte oss begge. Et ytterligere sjokk var at müslibollene faktisk smakte fortreffelig. Dessverre var vi begge litt for rystet av hendelsen til å tenke på å dokumentere det hele. Vi spiste i tauset mens vi skulte skremt på hverandre...

For at de to personene som leser denne bloggen ikke skal føle seg utenfor - og bli litt sjokkerte de også - legger jeg ut dette bildet:

Det stemmer - cupcakes gjør herved sin debut på denne bloggen! Denne godsaken fikk vi servert på morgenmøtet på jobb. Siden jeg ikke er så glad i kaker (og i hvertfall ikke klokken ni om morgenen) tok jeg med meg kunstverket hjem til husbond, som vet å sette pris på slikt.

Så kom helgen, og jammen var jeg ikke i sving på kjøkkenet igjen!?! Denne gangen hadde vi omløp nok i hodet til å dokumentere det hele.

Jeg svingte sleiva for andre gang på en uke og mekket den ene middagsretten jeg tør å servere de gjestene som måtte våge seg innenfor døren vår; pizza. På tidligere nevnte raid til Plantasjen rakk jeg å raske med meg et par urter. Mer skal det ikke til før denne fruen føler seg som Eyvind Hellstrøm...

Av en eller annen grunn har jeg fått med meg at det er lurt å ha en liten dæsj med noe søtt i tomatsausen, sånn at du får den uforglemmelige runde smaken. Jeg hadde litt akasiehonning stående etter et tidligere gjestebud (Jeg vet - dette tar helt av!) og krøstet derfor litt av den ned i resten av smørja. Se så delikat!

"Hvorfor i all verden har hun akasiehonning i husholdningen sin?" spør kanskje dere to som leser denne bloggen? Jo det skal jeg si dere! Jeg hadde nemlig vært skikkelig cupcakegirl og invitert til "jentekveld" (pjuuuuuk...) for å bivåne det kongelige bryllupet i Storbritannia. Akasiehonningen ble kjøpt inn i den anledning. Jeg disket også opp med noen enkle forfriskninger da gjestene ankom:

Riktig så småpent, om jeg så må si det selv... Også drakk vi rosa musserende fra glass designet av Ari Behn. True story!

Etter dette trengte jeg en pause fra meg selv. Nå er jeg trygt tilbake til mitt gamle jeg, med poløl og tunfisk på boks. De skal ikke få ta meg - de har tatt så alt for mange!

In sickness and in health...

Forrige søndag pimpet jeg balkongen etter et gigantisk shoppingraid på Plantasjen. Jeg stod barbent i frossen plantejord og fylte blomsterkassen og en sånn svær urnedings forrige greier ikke klarte å få med seg. Dessverre straffet innsatsen seg med en saftig forkjølelse, noe som resulterte i at jeg lå rett ut i senga og klaget min nød i flere dager etterpå. Men fint ble det! Selv om jeg takler sykdom som mannfolk flest, prøvde jeg å leke martyr på onsdag og ta en tur til IKEA. (Vi begynner nemlig å bli litt lei av å sitte på gjestemadrassen og se på tv...) Jeg holdt ut i tre timer, men da husbond entusiastisk begynte å komponere hylleløsninger til stua, brast jeg i gråt og så var moroa over. Vi fikk i det minste avklart hva vi skal ha, og drar tilbake i morgen for å kjøpe det.

I går mekket vi fancy middag på impuls! Vi spiser middag sammen et par ganger i året og hver gang det skjer er det så stor stas at vi må åpne en flaske vin. Med unntak av mine sagnomsuste vegetarpizzaer kan jeg ikke lage middag. Til gjengjeld er jeg en jækel på dessert:

Ellers har vi nytt balkonglivet til det fulle!

 

Den foreløpige mangelen på utemøbler byr på kreative løsninger, men jeg syns egentlig det har blitt riktig så koselig med Fretex-lenestol og sitteunderlag. Da snøen smeltet oppdaget jeg til min gru at vi har en skikkelig shabby-chic balkong, med AVSKRAPET MALING på gulvet:

 

Angst! Jammen bra storebror ser oss og informerte Manglerud senter om at vi har flyttet sånn at de sendte rabattkuponger på Jernia til oss i posten. Ja til Datalagringsdirektivet! Les bloggen min – send flere rabattkuponger!

Interiørblogging

Lørdagslunsj i heimen! Vi har lagt oss på en passe shabby "nyinnflyttetstil" og dekorert veggen med sammenbrettbare pappesker fra IKEA (forøvrig en sterk konkurrent til de tidligere omtalte banankassene...)

Opphavet var innom en tur og hadde med seg disse gilde dessertskålene - komplett med dessert oppi - og ikke minst...

MØBLER!!!! Plutselig har vi fått et veldig turkist soverom. Jeg har et klart bilde av det endelige resultatet i hodet, men kjenner jeg meg selv rett vil det aldri bli sånn som jeg ser det for meg...

Ungpikedrømmen er endelig en realitet! Jeg er den stolte eier av et SMINKEBORD!!! Kjøpte dette for en billig penge på Sinsen brukt & antikk. Da var det hvitmalt og jeg vurderte selvfølgelig å skru på P4 og sette i gang med å skrape maling. Landet likevel på turkis tilslutt. Jeg kan ikke la dem ta meg - de har tatt så mange... 

Foreløpig har jeg ikke hatt særlig glede av verandaen. Solen har av en eller annen tåpelig grunn bestemt seg for å kun skinne når jeg er på jobb. Husbond har vært noe heldigere...

Onde tunger vil ha det til at soverommet vårt "oser dødsbo lang vei", og det kan jeg ikke annet enn å gi dem rett i. Som den dyriske interiørentusiasten jeg er har jeg ingen problemer med å gå over lik for å få det som jeg vil!

Her har jeg et aldri så lite dilemma... Jeg er veldig glad i Sutcliffebildene jeg kjøpte i York da jeg var 14 år. Det var en stor investering den gang og jeg rammet dem inn selv, ettersom jeg jobbet for en fotograf det året. Men ærlig talt... SE på dem da!!! Det er jo liten tvil om at tobarnsmødre med Ilse Jackobsen gummistøvler og cardigansett i duse pasteller ville blitt våte i blikket om de hadde sett disse. De hadde jo passet perfekt i shabby selskap over en hvit kommode med avskallet maling og fransk tekst. Jeg får vri hodet for å finne en løsning... 

Stuebelysning. Denne lampen fulgte med på kjøpet da vi fikk leiligheten. Det samme gjorde også (trommevirvel)....

 TA-DAH!!! En grønn peis med dette flotte motivet på døren! Jeg har ikke blitt helt venner med den enda...

Ingen bilder av cupcakes, dessverre... Vi er nok ikke helt på nett med shabby-chic-damene når det gjelder fredagskos...

Hjem kjære hjem

Da var den fryktede flyttehelgen over. Vi befinner oss fremdeles i banankasselimbo og har litt av en jobb å gjøre fremover. Men vi er i hvert fall i hus! Kombinasjonen støvallergi og flytting er ikke god. Det hjalp heller ikke på allergien at jeg tok på meg jobben med å vaske ut av den gamle leiligheten, mens husbond og et par kompiser ble «satt til» å bære banankasser.

Min kjære søster, som går under kallenavnet «Gomma», var så grei at hun tilbød seg å gi meg en hjelpende hånd med vaskingen. Siden flyttebilen var halvannen time forsinket lå det fremdeles litt rafs igjen i stuen da hun kom. Leave it to Gomma å finne den ene muligheten til lattis og fjas! Jeg stod på kjøkkenet og pusset vinduer da hun ropte på meg: «Marie? Skal dette kastes? Eh... Hva er det egentlig?» Hun stod midt på stuegulvet med en Rimipose full av partyhatter, serpentiner, vuvuzelaer og hva nå alle sånne partyeffekter heter. Jeg stirret forundret ned i posen. «Aner ikke. Det der må være husbond sitt. Shit! Kanskje han har et hemmelig liv jeg ikke vet om?!?» Plutselig så vi for oss husbond som masjerte rundt i stuen med serpentiner og partyhatt og spilte på vuvuzelaer, og da knakk vi totalt sammen i latterkrampe. Er det slikt noe han holder på med når jeg er bortreist? Vi spilte på vuvuzelaene og lo så høyt at husbond og kompisene kom inn for å se hva som foregikk. Husbond prøvde selvfølgelig å bortforklare det hele, men jeg tror ikke et øyeblikk på de dårlige unnskydningene hans.

Etter å ha vasket ned den gamle leiligheten kjørte vi til Kampen, hvor det vanket øl på verandaen som belønning for strevet. Deretter dro vi på Smia og spiste middag. Jeg sovnet utslitt og fornøyd på madrassen foran tv. (Vi har ikke fått kjøpt oss sofa enda). I dag våknet jeg opp med tidenes høysnue! Jeg nyser, hoster og er storforbruker av kleenex. Likevel klarte jeg å komme ganske langt i å organisere det store klesskapet på soverommet. Husbond hadde vært en tur nede i kjellerboden og fortalte at han hørte nysingen min helt dit. (Vi snakker seks etasjer – når jeg nyser så mener jeg det!) Nå har jeg satt pizzadeig og skal snart teste ut den fancy stekeovnen vår. Vi har fått et sånt kjøkken som er skikkelig koselig å henge på. Tidligere i dag pakket husbond opp en kakeform fra en av banankassene og plutselig tok jeg meg selv i å si at jeg hadde lyst til å bake litt snart! Seriøst? Jeg liker ikke kaker en gang, men kjøkkenet vårt er så koselig at jeg får lyst til å ikle meg et rutete forkle og kna bolledeig til den store gullmedalje. Det går nok over, men skremmende var det...

Bytteparty!

Fem dager igjen til vi blir huseiere! I går benyttet jeg anledningen til å kvitte meg med halve garderoben min og inviterte til bytteparty i banankasselimbo. Med en fortid i klesbransjen hadde jeg litt å by på...

Veldig mye fint fikk nye eiere i løpet av kvelden. Resten havnet i UFF-konteineren på hjørnet. Dessverre havnet også en av gjestenes sokker samme sted, grunnet en litt for ivrig vertinne med rødvin innabords. Jeg fikk gjenoppfrisket mine gamle kunster fra tiden som butikksjef og drev aktivt "mersalg" med vekslende hell. Når det gjelder byttepartyer anbefaler jeg at man kjører minst to "runder" i løpet av kvelden. Sørg for at deltakerne får vurderingsevnene sine grundig svekket med alkohol mellom runde 1 og 2... Det er også obligatorisk at man, når byttingen er vel overstått, viser de andre hva man har fått med seg. Hvis det hører en morsom historie til et av plaggene er tidligere eier forpliktet til  fortelle denne. Jeg opplever tydeligvis mye gøy med klær på kroppen siden jeg gang på gang utbrøt "Åh, den der har jeg hatt mye moro i!"

Byttepartyer anbefales! Ikke bare letter det på miljø- og forbrukersamvittigheten, men det er i tillegg skikkelig stas å se fine folk glede seg over det du ikke lenger har bruk for. Samtidig er det litt trist i de tilfellene hvor ingen er interessert i ting som en gang betydde veldig mye for deg...

Tilgi meg, for jeg har syndet...

Dagene tikker seg ubarmhjertig ned mot overtakelsesdato, parallelt med at stresshormonene øker. I dag tok jeg meg selv i å kverulere rundt en kontorstols fremtidige eksistens. Ærlig talt! En kontorstol?!? Greia er liksom at jeg har fått det for meg at gjesterommet / kontoret (Uttales «kontoret» av opptil flere i bekjentskapskretsen vår – aner ikke hva de mener med det...?) skal innredes med teakmøbler, i litt sånn 60-talls stil. Har grafset til meg både skrivebord, lampe og diverse stæsj fra grandonkels småbruk og ser levende for meg hvor gjennomført lekkert det skal bli. Den svarte kontorstolen vi har nå passer naturlig nok ikke inn i bildet. Nå viser det seg at husbond er relativt uenig i den vurderingen, og det utviklet seg til en konstruktiv diskusjon (vi krangler ikke – for all del!) om hvorvidt kontorstolen skulle følge med på flyttelasset eller ikke.

Husbond lurte på hvilket alternativ jeg hadde sett for meg og jeg sa at jeg ikke hadde sjekket ut hva som fantes, men at jeg så for meg en kontorstol i retrostil. «Hva mener du med retrostil da?» spurte han engstelig, og jeg sverger på at jeg hørte korsryggen hans vri seg i angst. Jeg la entusiastisk ut om hva jeg så for meg og prøvde å berolige han med at det ikke ville bli «sånn 50-talls retro med hard trerygg, men mer sånn 70-talls retro. Og på den tiden hadde de begynt å lage bekvemme stoler. Tror jeg...»

Selv ikke med disse lovnadene kom husbond på glid, så jeg forsøkte meg med å si at det ikke hastet og at vi kunne vente med stolkjøpet til senere. Det viktigste var at vi ikke drasset med oss den gamle kontorstolen. Merkelig nok ble han ikke mer beroliget av dette. Istedenfor begynte han å argumentere for nødvendigheten av en kontorplass som kunne brukes. Det hadde naturlig nok ikke jeg brydd meg med å tenke på. «Jeg skriver masteroppgave!» sa han, med desperasjon i stemmen. Det var da jeg kjente den: Motstanden inni meg. Vi skal ikke ha noe hjem som kan brukes ! Brukervennlige hjem innebærer jo dingser som er stilmessig feil!

Og så ble jeg skikkelig kvalm av meg selv. Ordentlig skamfull og lei. Umerkelig hadde jeg blitt det jeg disser: En sånn dyrisk interiørentusiast som stapper mannen ned i hvite kister med avskallet maling og englemotiv. Jeg hadde mest lyst til å tre en nattpotte med fransk tekst på over hodet og aldri møte blikket til noen igjen. Fra nå av blir det beinhard rehab! Tror jammen jeg må investere i litt patchwork og beiset furu for å jevne ut ubalansen... Klask på lanken til meg! 1-0 til husbond.