Det er natt i Oslo. Utenfor en mørklagt Rimibutikk smyger en skygge seg lynraskt langs veggen og inn i bakgården. I det skyggen smetter inn i det svakt opplyste portrommet ser man konturen av en mannsskikkelse. Han har rød genser med Rimilogo på. Mannen fisker opp et nøkkelnippe fra lommen og låser seg inn på lagerrommet. Sekunder senere høres lyden motordur i det fjernet og fronten på en hvit varebil kommer til syne rundt svingen. Den rødkledde mannen vinker varebilen raskt inn i bakgården, kaster et stjålent blikk ut på den folketomme gaten utenfor før han løper tilbake til lagerrommet. Ingen som har sett dem! I nattens mulm og mørke lempes kasse etter kasse inn i varebilen. Sjåføren og den rødkledde veksler knapt et ord med hverandre. Bakdøren på varebilen smekkes igjen og sjåføren fisker opp lommeboken fra baklommen og blar opp noen lapper. Den røkledde teller raskt gjennom seddelbunken. Så tar mennene hverandre i hendene. «Takk for tipset!» sier sjåføren. «Du gir beskjed neste gang dere får inn et nytt parti?» Den røkledde nikker kort. Sjåføren smetter inn i bilen, starter motoren og kjører sakte ut gjennom portrommet. Den rødkledde står igjen i den mørke bakgården og hører lyden av varebilen forsvinne i det fjerne. Han låser døren til lagerrommet, legger nøkkelknippet tilbake i lommen og spaserer ut i de mørklagte gatene...
Jeg innser at jeg har vært alt for lite strategisk når det gjelder valg av venner. Man har behov for ulike ressurser å spille på, i ulike faser av livet. Når man skal tre inn i den hellige ektestand f.eks, lønner det seg å ha kompiser innenfor følgende yrkesgrupper: Kokk, konditor, frisør, negledesigner, syerske, blomsterdekoratør og dj. I tillegg bør man ha en god tone med noen som eier en større herregård med idyllisk beliggenhet og mange sengeplasser. Når bryllupet er over kan man glatt ditche disse folka og investere i nye bekjentskaper innen handelsnæringen. Nærmere bestemt butikksjefer i ulike dagligvarekjeder. Alle som noen gang har flyttet har sett seg nødt til å forhandle med denne mafiaen.
Da det ble klart for oss at vi hadde vunnet budrunden og den første seiersrusen (med påfølgende økonomisk angst) hadde lagt seg, tok vi en rask gjennomgang av bekjentskapskretsen vår: «Kjenner du noen som dealer? Hvor mange trenger vi?» I månedene som har fulgt siden kjøpskontrakten ble signert har tankene kun kretset omkring disse spørsmålene. «Marianne og Espen har tre på loftet, Simen og Siri har fire i kjellerboden, mamma hadde med seg syv stykker da hun var innom i helgen...» Jeg snakker selvfølgelig om banankasser.
Ikke vet jeg om Bama er klar over hvilken gullgruve og u-utnyttet ressurs de sitter på, men at banankasser er en nødvendig del av alle flytteprosesser er det liten tvil om. På tross av vår manglende evne til langtidsplanlegging har vi vært overraskende forutseende på dette området. Hvis ikke karene fra flyttebyrået får skiveprolaps av å bære snørten tunge bokkasser opp fem etasjer, er de i så fall usedvanlig flinke til å løfte med beina!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar